Hva gikk galt?

(Fra boka Normløst, Kap.11)

Med de foreslåtte endringer i straffeloven fremstår den radikale kjønnsrevolusjonen som autoritær, og med endringer i diskrimineringsloven ser vi dens totalitære dimensjoner -her. Revolusjonens syn på menneskets kjønn som en sosial konstruksjon og oppfattelsen av tradisjonelle normer for menneskelig samliv som undertrykkende, fører til endret tankemåte hos store deler av befolkningen.

Pride-bevegelsen og skeiv teori fremstår stadig tydeligere som en statsbærende ideologi som krever vår underkastelse. Men når 'verdikonservative' politiske partier har akseptert en slik utvikling, som uten debatt gir en minoritet enorm innflytelse over samfunnet, delvis til skade for majoriteten, må noe ha gått galt. Opprinnelig hadde den skeive revolusjonen sitt utspring i radikale idéer på venstresiden, mens de nå har slått rot blant konservative. Professor Bernt T. Oftestad kommenterte spørsmålet slik (Document.no): -Det vi har sett i flere vestlige demokratier, også i vårt eget, er stadig sterkere integrering av staten og Pride-bevegelsen. Det er en seksualpolitisk formasjon, som med kjønn som utgangspunkt mener å ha den egentlige innsikt i menneskets liv som gir 'en selvsagt rett til å forme samfunnet i sitt bilde'. Å nivellere ulikheten mellom kjønnene er målet for bevegelsen. Da må fortidens konsentrasjon om heteroseksualitet overvinnes.

Det er vanskelig å komme utenom sekulærhumanismens postmodernisme, dersom man vil forstå det som har skjedd. I den vestlige verden har vi vært vitne til en utstrakt avkristningsprosess, der det liberale demokratiet har fått nye idealer og statens oppgaver er definert på ny. I dette demokratiet har begreper som normer, historie/tradisjon og religionens sannhet mistet sin betydning som fellesskapets utgangspunkt. De som ønsker å bevare slike størrelser ansees som skadelige, reaksjonære og krenkende. Tilhengerne av det nye liberale demokratiet opplever at de er moderne og handler på historiens vegen, samt at de har en absolutt tro på at historien beveger seg mot deres idealsamfunn.

Med et slikt utgangspunkt blir det skremmende lett å ofre politiske motstandere, avvikere eller andre som prøver å bremse utviklingen. Siden statens mål synes å være å utvikle en mental enhet, blir det totalitære samfunnet neste stoppested på utviklingen. Drømmen om det liberale idealsamfunn, kan dermed bli vendt til et illiberalt mareritt, det tolerante idealet til et intolerant likhetssamfunn. Dette ble påpekt allerede i 1835 av den franske samfunnsforskeren Alexis de Tocqueville. Han så hva demokratiet kan utvikle seg til og hva som kreves for at det skal fungere etter hensikten. Etter å ha besøkt USA skrev han 'Om demokratiet i Amerika'. Der peker han på hvor viktig det er at innbyggerne deler et felles verdigrunnlag: -Uten et felles idégrunnlag, blir det ikke noe samvirke, og finnes det ikke noe samvirke, finnes det kanskje fremdeles mennesker, men ikke noe samfunn. For at man kan tale om et samfunn, og for at dette samfunnet skal trives, må borgerne alltid kunne samles om visse grunnleggende ideer.

Det et tankekors at når staten som sitt bærende syn i lovgivningen, legger til grunn at seksuell orientering og ytringsformer kan endre seg, jfr. synet om kjønn som en sosial konstruksjon og lov om juridisk kjønnsskifte, og samtidig at nesten alle partier da går inn og skaper flertall for å forby terapi til mennesker som mener at deres orientering er uønsket for dem selv. Motsatt vei skal det være tillatt å oppfordre til og henstille folk om å bli homofil, jfr. Trettebergstuens bok 'Homo,' men ikke andre veien fra homo til hetero. I forbindelse med samvittighetsfrihet ble det hevdet at lovfesting var et 'lite smidig virkemiddel som vanskelig fanger alle relevante tilfeller'. Det kan i høy grad også gjelde en evt. lov om konverteringsterapi.

Det er trukket fram at utøvelse av vold/makt i slike sammenhenger er et problem. Det kan være riktig i noen spesielle situasjoner, -som synes å danne bakgrunn for lovforslaget. Men det synes å være en blindsone fra samme hold, i forhold til det offentliges utøvelse av makt i denne sammenheng. Den radikale kjønnsrevolusjonen innebærer at barn blir oppdratt til å tro at det ikke finnes noen foretrukken mal for kjønn, seksualitet og samliv, og motstandere må på en eller annen måte miste sin innflytelse. Den krever tankemessig tilslutning samt endring av holdninger (jfr. Diskrimineringsloven der man overlot definisjonsmakten til private aktører -her), og er i så måte total. Den tåler ikke opposisjon og aksepterer ikke at noen stiller spørsmål ved utspringet til deres virkelighets-oppfatning. Dermed truer den skeive revolusjonen våre mest grunnleggende prinsipper som ytringsfrihet, religionsfrihet og samvittighetsfrihet. Spørsmålet blir hvordan 'frihetens fyrtårn', demokratiet, kunne endre seg i en slik retning.

Den politiske likheten staten etterstreber, handler ikke som tidligere om likhet for loven, men handler om at alle ytringer er likeverdige enten det gjelder kjønn, samliv eller religion, samt likhet overfor stat og hverandre. Når en felles, allmenn sannhet synes være borte for det offentlige, da må borgerne skoleres i en ny virkelighetsforståelse. Det ble det Fr. Sejerstedt kalte et samfunn med terapeutisk tilsnitt. Det ble iverksatt et stort pedagogisk program (Rosa kompetanse m.m.), og det ble etter hvert svært krevende for verdi-konservative partier å opprettholde sin opprinnelig konservative identitet. Fra statens side er forutsetningen at det er full likhet i alt, fra kjønn, samliv til religion. Og overfor dem som ikke mener det, har man alltids lover som kan virke formende på opinionen..

Majoriteten synes å tegne opp en sirkel for våre tanker. Innenfor denne sirkelen har man ytringsfrihet, men stakkars den som går utenfor. Om man ikke blir brent på bålet, blir man satt i medias gapestokk og får majoritetens avsky, som kan være nesten like ille. Det er en form for voldsmakt som tyranner, som ofte mislyktes i å forme individenes holdninger, aldri var i besittelse av. I dagens samfunn lar en som regel kroppen være i fred, men går direkte på sjelen. Dagens populisme hevder: Du kan fritt la være å tenke som jeg, du skal få beholde ditt liv. Men fra den dag du blir som en fremmed blant oss, får du ikke lenger nytte av dine borgerrettigheter. For du vil aldri bli valgt av inn av dine medborgere om du prøver å oppnå deres stemmer. Hvis du forsøker å nærme deg dine medmennesker, vil de vike unna deg som for en uren. Trøsten blir å huske at det avgjørende er ikke å bli akseptert av mennesker, men av Ham som har skapt mennesket i sitt bilde.

Et demokrati uten felles positive verdier, som det kristne menneskesynet og bud til å verne om individer, ikke bare for dem med 'de rette tankene og holdningene', har en overhengende fare for å bevege seg til flertallstyranni. Der menneskerettene får et sekulær-humanistisk utgangspunkt, som fra den franske (vs. USA-) revolusjonen, kommer inspirasjonen fra ateisme og tro på menneskets fornuft -hvilket grunnlag en nå henter for den(?). Den franske revolusjonen ville, i motsetning til den amerikanske, utslette det gamle samfunnets sedvaner og tradisjoner. De som gjennomførte den var en gruppe radikale individualister, som selv avviste sine forpliktelser overfor fellesskapet. Slik sett kan vår tids seksuelle revolusjon, identitetspolitikk og krav om politisk korrekthet, føres tilbake til den franske revolusjonen.

Den eneste grunnleggende og bærende idé det liberale demokratiet kjennes ved, synes å være 'toleranse for ulikhet'. Det har avvist kristendommen som samfunnets normative utgangspunkt, uten å ha vurdert om demokratiet selv vil overleve en slik grunnleggende endring av identitet. Over 1000 år lang historie med ulike former for kristen tilknytning som utgangspunkt, kan ikke erstattes med et menneskesyn basert på en kombinasjon av humanisme, islam, kristendom og marxisme. Det har gjensidig utelukkende ideologier, og kan ikke forene samfunnets borgere. Et demokrati uten felles normativ plattform, vil kunne utvikle seg i autoritær retning, der målet blir den totale likhet, -med unntak av økonomisk likhet. Det er klart vanskelig for enkeltindivider å kjempe mot et slikt statlig overformynderi, spesielt når det er grunnet på massenes innflytelse av menneskets tankegang og holdninger, via sine mer eller mindre populistiske program.

Utviklingen har gått via en nyliberalistisk trend på 1980-tallet. I denne ble individene sett som egen lykkes smed, og markedet sees ikke lenger som en teknisk fordelingsmekanisme, men som modell for alt sosialt samkvem. Markedet ble en ideologisk avgud man heller ikke fikk kritisere, og det ble opptakten til en 'frihetsdebatt' der enkeltindividet og individets frihet ble det sentrale i politikken. I stedet for statsborgere med plikter, ble innbyggerne å betrakte som 'kunder' av velferdsstaten, hvor statens mål skulle være mest mulig fornøyde kunder. Da staten ikke lenger hadde noe verdimessig fellesskap, fikk kravet om service også på det religiøse området, sin følge i at det ble flertallet som definerte læren i DnK. Det som står igjen av teologi, synes å være opplevelsen som sådan. I hverdagen kan fornuften ha sin plass, men den skyves til side ved de store spørsmål i livet. Samfunnet beveger seg fra et velordnet samfunn til et moralsk tomrom, der hver gjør som han synes best.

Kombinasjonen av en liberal og service-innstilt stat og et postmoderne syn på mennesket, eks: at 'kjønn er en sosial konstruksjon', ble en farlig blanding med tanke på etiske og juridiske konflikter. I det nye (terapeutiske) samfunnet, var målet selvrealisering for alle. Motstandere av et slikt syn, begynte man å definere som syke eller onde. Synspunktene fikk en diagnose i form av fobier (homofobe, islamofobe...) Hvordan slike skulle 'behandles' er fortsatt uklart, men vi kan merke oss at måten det nye 'liberale' demokratiet omtaler sine motstandere på, har klare likhetstrekk med hvordan autoritære regimer gjorde det. Vi er i en fase som ikke har en historisk parallell, men som kan karakteriseres som forværelset til 'det totalitære demokrati'.

Det som har skjedd, kan karakteriseres ved mennesket som en skaper av etikk og kjønn (1Mos 3,5). Mennesket har igjen gjort seg selv til Gud, og å stige ned fra en slik krone kan kreve en selverkjennelse som kan bli vanskelig å oppnå. Det krever dypere endringer enn å bytte ideologi om materiell velstand og personlig frihet. Imidlertid rokker skeiv teori ved en grunnleggende forståelse av normer og familie, en forståelse som til nå er blitt delt av de fleste mennesker. Det er fare for at den skeive revolusjonens avvisning av normer og regler, knyttet til de mest grunnleggende forhold for mennesket, en dag vil vise fatale følger. Kanskje er det da få folk vil lengte tilbake til da kristen etikk ble holdt som et ideal? Da må de imidlertid får høre hva som gikk galt, hva alternativet er og at jorden ikke er vår, men Guds, som har en god hensikt med skaperverket.

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund